Badevekten er i kaldt børstet stål, med digitale tall. Det inngir unektelig en viss seriøsitet. En aura av teknisk overlegenhet og tysk presisjon. Jeg kan ikke huske hvor mye jeg betalte for den. Men jeg tenker på den som dyr.
Det er derfor ekstra skuffende at vidunderet nå avslører tegn til materialtretthet. Den viser konstant en altfor høy vekt. En trivselsvekt som er rent umulig å trives med. Det er noe veldig galt fatt med tallene, og jeg ser straks hvilket ansvar som er gitt meg.
Jeg er ikke veldig god med tall. Forholdet mellom meg og fordypningsfag i matematikk kom raskt til det punktet i et forhold der man ikke lenger har stort å by hverandre. Jeg har sant å si ikke praktisert mye avansert matematikk siden den gang. Men noe lærte jeg da (hei på deg, Carl-Otto Veidahl). For eksempel at det finnes ingen absolutte svar i matematikk.
Matematikk er en aksiomatisk vitenskap – man formulerer en antakelse, en forutsetning, og så bruker man denne til logiske utledninger. ”Gitt slik og slik, da gjelder sånn og sånn. ”En sten kan ikke flyve; Mor Lille kan ikke flyve; Altså er Mor Lille en sten”. En og samme forutsetning gjelder ikke overalt. Matematikken blir på denne måten relativ og ikke absolutt.
Dette er noe jeg lykkeligvis har hatt anledning til å teste ut i praksis. I matematikken snakker man om implikasjoner. Dersom A, så B:
Påstand A: Vekten viser 100 kg
Påstand B: Buksestørrelse 4 er i knappeste laget.
Misforstå meg rett – dette er kun figurative størrelser, som ikke nødvendigvis tar for seg min figur. Tall, serru, er oljesleipe jævler lagd av varm modell-leire. Men hvis du kjenner din matematikk, kan du få tallene til å jobbe for deg i stedet for mot deg.
Min personlige verktøykasse av anvendt og anvendelig matematikk har som tidligere nevnt visse grunnmangler, men man tager hva man haver. Kjapt skramler jeg sammen gamle rester: “I ligninger med flere ukjente, har man en uendelighet av løsninger.” “Dersom vekten v er partall må man huske at ligningen har både en positiv og negativ løsning for x.” “Løsningen på ligningen finnes ved å ta det onde ved tredjeroten på begge sider.” Nyttige greier alt sammen for mitt formål.
Skikk og bruk innen kroppsveiing sier at man skal egentlig veie seg til samme tid hver dag. Men det har jeg funnet ut er en utilfredsstillende strategi. Det gir ingen overraskelser. Den eneste virkelige belønningen med å veie seg ligger jo i endringene.
Man ruller forover på tærne eller legger trykket på hælene – og se, de matematiske forutsetningene endrer seg! Man setter en diskret finger i veggen og holder pusten, og tallene fluktuerer som høyvekta på Moss! Man gjør et toalettbesøk eller sover på saken og vips, vekten (v) endrer seg igjen.
Etter en ti-tyve slike kreative bestigninger, har man klart å fravriste badevekten et tilfredsstillende antall lavere – og utvilsomt mer korrekte – vektangivelser. Av disse kan man beregne en snittverdi eller ta tredjeroten på utysket og sette minus foran til det endelige resultatet blir som ønsket – med to streker under svaret.
Slik gjør man den tarvelige kampen mot sideflesket til en akademisk, sofistikert kunst. Sant, jeg kommer fortsatt ikke inn i dongeribuksene mine, og stoltheten forbyr meg å kjøpe nye. Det er en skyttergravskrig. Sakte, sakte går det.
Jeg plukker badevekten opp fra gulvet og rister den morskt før jeg setter den ned igjen på et litt annet sted. Der ja! 0,4 kg. lettere! Skal man ned i vekt må man være litt streng.
_ _ _
Blog of Trifles 