Da jeg våkner i morges, ligger hun der. Utstrakt. Doven. En studie i fullkommen muskelavslapning. En pen liten hund av typen terrier i en ubestemt miks av brunsjatteringer. Takviften rører langsomt rundt med en svak durende lyd og sender soveromsluften i diffusjon gjennom de tynne gardinene. Klokkeradioen spiller sommerhits. ”Den som er lykkelig kan aldri stå for tidlig opp”, skrev Camilla Collett. En klok kvinne, men utvilsomt A-menneske. Det er allerede blitt formiddag, og lykkefølelsen lar seg absolutt fornemme.
– Opp med deg, ditt late drog, sier jeg til hunden og aker meg seigt som en hagesnegle nærmere henne.
Hun legger en hårete labb over halsen min og slikker meg resolutt på pannen. Kanskje er det kjærlighet. Kanskje selv hunder får belegg på tungen. Kanskje forsøker hun å kjøpslå seg mer tid i sengen. Jeg kjenner jerndisiplinen smelte igjen. Hun avgir en svak duft av varme, tørre hundepoter og vi glipper med øynene til hverandre.
En tekstmelding fra en venn piper inn på mobilen:
”Hører du har planer?”
”Mja, jeg er vel mer midt imellom planer”, taster jeg tilbake.
”Du mener at du ikke vet ennå? Er du deprimert eller noe sånt?”
”Niks, jeg bare lar Livet oppsøke meg”, svarer jeg og legger til et smile-ikon.
”Skjønner. Vi får ta en prat”, avgjør vennen.
”OK”, svarer jeg. ”Nå?”
”Nei. Kanskje mandag. Hva gjør du nå?”
”Hunden og jeg gjør oss klare til frokost og en god, lang samtale. Jeg er sikker på at hun har mange fortreffelige betraktninger på livet.”
”OK, lykke til med det. Jeg har huset fullt av unger i dag.”
For slik er det. Med huset fullt av unger har man ikke anledning til å tenke verken spesielt dypt eller hardt. Ei heller forpliktelsen. Men med en hund …
– Kom an! Lett på liket, sier jeg igjen. Og denne gangen overbeviser jeg oss begge. Vi sjokker ned på kjøkkenet og jeg prøver å finne en passende innledning til Den gode samtalen. Det kan da ikke være så vanskelig. Folk har dem jo hele tiden.
– Hvis du skal ta deg en pause, bør du planlegge ordentlig og tenke gjennom ting. Kanskje du kan få noen råd av noen. Som en personlig trener. Eller en terapeut, sier en hjelpsom sjel.
– Ja, kanskje det, svarer jeg svevende.
– Jeg har en terapeut som jeg snakker med, og jeg er ikke gal, forsikrer en kollega.
At man skulle ha behov for å blotte disse to tilståelsene atskilt kun av et lite komma, gjør meg intenst skeptisk. Men så aner jeg jo heller ikke hva jeg prater om. Jeg har sant å si aldri pratet med en terapeut. Såfremt min mor ikke inngår i termen. Hun skyr ingen sjanser til å gi råd. Aller minst når man ikke vil ha dem. Antakelig betrakter hun behovet som enda mer prekært i disse tilfellene. I min enkle verden er profesjonelle terapeuter de som repliserer ”hva føler du selv?” på enhver ytring man måtte ha. Og akkurat det får hunden min til også. Dog på en nonverbal måte. Men uten å fakturere annet enn litt ekstra leverpostei på tørrforet.
– Nå skal du høre her, begynner jeg. To våkne terrier-øyne fester blikket på meg over frokostskålen. Jeg forsøker å hente frem noen viktige ting. Dype ting. Om hva som er vesentlig i livet. Hvilke planer jeg har. Utenfor flommer solen og gjør det vrient å disiplinere tankene. Nesten som å ligge på barnerommet og sture demonstrativt mens man hører resten av huset boble av liv og røre. Hunden ser fortsatt ufravendt på meg. Klar for Den gode samtale. Den dårlige samtale. Hvilke som helst ord vil dryppe som honning over leppene mine. Aldri vil jeg få en mer bifallende tilhører. Hvis jeg har noe på hjertet, er dette alle sjansers mor.
– Skal vi gå en tur? spør jeg omsider, og hunden er ellevill. For hennes del er Den gode samtale vel i havn og avsluttet med salutt og fanfare.
Vi rusler mot den lokale kaffebaren og hunden stanser lenge ved hver eneste busk. Suger inn luktene, danser rundt og blir kjent med hvert blad og hver gren inntil hun dilter videre, åpenbart beriket. Jeg tilpasser skrittene til den vimsete, bekymringsfrie slowfoxen. Legger hodet tilbake så solen kan lage noen fregner på meg. Og tenker at tale vel er sølv, men taushet tross alt er gull.
_ _ _
Blog of Trifles 
veldig fin blogg du har
Takk for det! 🙂
Savner deg – ble melankolsk når jeg leste litt på bloggen din – håper du har det fint – og du har en fin penn!
Hei Marie. Savner deg også!! Livet i US går opp og ned sammen med følelsene. Masse rare greier som dukker opp. Men alt i alt har jeg det veldig fint og tror at prosessen er til det beste. Fint å få ting litt på avstand, og NY gir en atskillig nytt å tenke på!!
Masse klemmer fra Merete.
Skulle gjerne vært LANGT borte fra bank og jobb selv, jeg – sliter både med motivasjon og inspirasjon om dagen…..så jeg skjønner hva du mener….har lyst til å gjøre noe HELT annet. HJELP! Satt for resten å så You got mail i går kveld – fikk en voldsom lyst til å oppleve NY. Egentlig er jeg så lei så jeg kunne gjøre hva som helst – å dra dynen over hodet er et annet alternativ. Skikkelig gla’melding på en mandag :-)))))