La meg raskt nevne morgenens løpetur. Ikke fordi det skjedde noe spesielt, men fordi det ga meg sjansen til å si det. At jeg tok en løpetur. Tidlig om morgenen.
På Facebook kunne jeg postet et bilde av soloppgangen med bildetekst “Fine løpeforhold klokka fem i dag!” Sånt gjør nemlig Face-vennene mine. Kontaktlisten min er et tverrsnitt av en bemerkelsesverdig produktiv og energisk nisje av jordens befolkning. Med mer fart og moro i livet enn hva du ellers bare finner i en Bollywood-film.
Men dette er en blogg, og man går dypere til verks i å formidle fakta faen. Som at løping om morgenen langtfra er noen rutine, men mer et resultat av insomnia når jeg har vært oppe hele natta. At joggeskoene mine lukter biokjemisk avfall og at det henger en koloni av edderkopper i baktrappa som gjør at jeg tar heisen på vei ut til bilen.
Det er noe veldig enkelt og greit med løping. Spesielt min løping, som strengt tatt ikke kan kalles løping – annet enn på Facebook. Jeg dasser. Dassing er en gangart som innebærer at så mye som mulig av begge skosåler berører bakken til enhver tid. Jeg plugger hard bassgang inn i ørene så jeg slipper å høre pusten min, og løper som Rocky Balboa – bredbeint og huskende. Parken er tusmørk og tom med unntak av noen uteliggere som bruker benkene til å sove på. Det gløder olmt rødt fra dagens første sigaretter. Skyene er høygravide med regn, og høstluften i Sør-Florida er som å gå inn på badet etter at noen har tatt en lang, varm dusj.
Ifølge “Womens’ Health” er løping en mental greie. Man skulle tro at bena gjorde mye av jobben, men da tar man altså skammelig feil. Hovedutfordringen sitter over snippen. Helt overbevist er jeg ikke der jeg kjenner tyngdekraften suge meg ned mot jordkjernen. Jeg kan til nød strekke meg til å innrømme at ting skrangler rundt i hodet mens man løper, slik enkelte, mer poetisk, beskriver det som å ”la tankene fly”.
Mens jeg dasser rundt og rundt langs fotballbanen, overveldet av min egen elendige fysikk, lukten fra joggeskoene og etterhvert også et sprinkleranlegg, flykter jeg inn i hodet mitt og stenger skottene bak meg, ett og ett. Der inne skrur jeg på den lille sparepæren og tenker på jobb. Stadig vekk forsøker jeg å skrive og fakturere noen for det, resten av tiden bruker jeg til å kvie meg for å skrive. Inspirasjonen kommer dessuten aldri når jeg trenger den, men i stedet ubeleilig og ubehagelig som hikke. Jeg liker ikke å skrive, men jeg er veldig glad i å ha skrevet. Midlertidig overlatt til meg selv inni hodet mitt, blir fiksjon til distraksjon.
Heltinnen, Max Smekker, forfølges av narkotikasmuglere gjennom den fuktige, tropiske jungelen. Bandittene er bevæpnet med macheter og automatgevær. Max springer hurtig og grasiøst gjennom jungelen. Huden er glatt av svette, men pusten er rolig. Med ett oppdager hun to av smuglerne som har lagt seg i bakhold. Gloen fra sigarettene deres røper dem. I siste øyeblikk skifter Max retning og springer unna som en hjort før de får lagt an geværene sine. Hun biter seg sint i leppen. Burde hun heller stanse og slåss? Hun er ekspert i muay thai, sumobryting og heimevern og kan utvilsomt hamle opp med en åtte-ti gangstere væpnet til tennene. Men det er ikke tid. Hun må rekke frem til Det Gåtefulle Ape-tempelet for å returnere Det Gylne Septeret. Max springer videre, men snart ebber kreftene ut. Sprøyten med det kraftige bedøvende middelet som dobbeltagenten – den drittsekken – rakk å injisere i Max før hennes modige flukt gjennom jungelen, har begynt å virke. Kroppen hennes, en veltrent og attråverdig drapsmaskin, er i ferd med å svikte! Max Smekker kjemper seg innbitt videre. Hennes sterke mentale kapasitet, trent og finslipt gjennom år i meditativ trening hos tibetanske munker, gjør Max i stand til å blokkere for smerten og utmattelsen. Endelig! Ape-tempelet kommer til syne mellom den frodige jungelvegetasjonen. Max børster til side tett spindelvev og giftige edderkopper. Enser dem knapt. Tempelet er stengt! Fortvilelsen river i halsen. Kanskje hun kan dirke opp låsen? Hun vokste tross alt opp i Rios gater som biltyv! Blikket hennes er tåkete idet hun kikker ned på Det Gylne Septeret hun holder i hånden. Instinktivt innser hun plutselig at hun har hatt nøkkelen hele tiden! Døren glir opp og det kjølige tempelet tar imot henne. Max Smekker snubler inn og skyver døren igjen før hun lar bevisstløsheten overmanne henne som en mørk flodbølge.
Etter litt mer pusting og pesing starter jeg bilen. Så klart løping er en mental øvelse.
_ _ _
– Løping foregår i hovedsak ovenfor snippen.
Blog of Trifles 